tirsdag, oktober 31, 2017

Halloween

Halloween burde være transpersoners store høytid. Men karneval og utkledningsfester var noe jeg enten valgte bort når jeg vokste opp, og om jeg deltok på noe slikt så var det uansett aldri i et kvinneuttrykk. Gudhjelpe, jeg var så redd for at noen skulle kunne se på meg at jeg likte det, at det var helt uaktuelt. Nei, hemmeligheten måtte bæres på innsiden.

Det var også ganske bittert at de fleste jentene på hjemstedet nok trodde jeg var homofil, når ingen var så forelsket i jenter som meg. Så jeg gikk undercover hele oppveksten. Det å aldri kunne være seg selv, og en ekstrem ensomhet uten noen forståelse fra noen, mangel på rollemodeller og ingen å betro seg til, gjorde meg ganske bitter. Og til en ganske sint ung mann. 

Er det noe som ennå gjør meg opprørt så er det når unge mennesker ikke får lov til å utforske kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. Noe så enkelt som at "alle" cisfolk ler av en hver mann i kvinneklær på fjernsynsskjermen, sender transjenter lenger inn i skapet. 

Håpet ligger i ungdommen i dag. De er langt mer tollerante enn mine jevnaldrende. Jeg hadde neppe overlevd ungdomsskolen om jeg hadde kommet ut som ung. Det var så vidt uansett. Helvete har jeg aldri fryktet, for jeg måtte gå dit 200 dager i året i 3 år. 

Men unge transpersoner i dag finner seg ikke i tull. De kommer ut i ung alder. De forlanger å få være seg selv, og hjelp fra helsevesenet. Det finnes mange foreldre til transbarn som kjemper for sine barn. Det er med andre ord grunn til optimisme. Meg er det ikke så farlig med nå, men jeg skulle ønske cisfolk tenkte seg litt om hva gjelder oppdragelse. Mobbere blir mobbere på grunn av foreldrene, og deres holdninger. Et snevert syn på kjønnsroller, latterliggjøring og nedrakking av andre mennesker gjør ikke ikke verden til et bedre sted.

torsdag, august 17, 2017

Sukk....

"Du hadde noen veldig dårlige folk i den gruppa. Men du hadde også veldig fine folk i begge grupper." - Donald Trump om hendelsen der en høyrekstrem kjørte inn i en gruppe demonstranter som demonstrerte mot en ytre-høyre demonstrasjon, drepte en person og skadet 19.

"Høyreekstreme og nynazister har mye til felles med ytre venstre eller religiøse ekstremister. De søker alle å piske opp hat, motsetninger og konflikt innad i det norske samfunnet." - Erna Solberg i en kronikk i Dagbladet 11. august.

“The creatures outside looked from pig to man, and from man to pig, and from pig to man again; but already it was impossible to say which was which.” - George Orwell, Animal Farm.

Blogglistenhits

fredag, mars 17, 2017

Ikke helt normal

Har tatt litt igjen med Norsk Luthersk Misjonssambands største mørkemann, Espen Ottosen. På den kristne avisen Vårt Land sitt debattforum Verdidebatt.no. Dette er et svar på Ottosens innlegg Ikke helt normal. 


For første gang i Verdidebatts historie forteller en transperson hvordan han og hun opplever Espen Ottosens synspunkter.

Espen Ottosen er landets mest profilerte konservative kristen. Han er informasjonsleder (?) i Norsk Luthersk Misjonssamband og en talefør forkjemper for at noen mennesker skal være usynlige blant alle andre. Dess­uten er han svært bevisst når det gjelder språkbruk og benytter iblant varianter av uttrykket avvik om transpersoner og andre som ikke er som Ottosen. Slik angripes ideen om at mennesker som før i Ottosens samfunn var helt usynlige, nå faktisk kan leve et lykkelig og bra liv.

Jeg tror ikke, jeg vet at akkurat her er vi særdeles uenige. Jeg har vanskelig for å betrakte fenomenet ”konservativ kristen”, altså at man tar avstand fra at ingen andre enn konservative kristne, ikke kan leve godt med et kjønnsuttrykk eller en kjønnsidentitet som "avviker" fra den majoritetsbefolkningen har.

Gått galt
Mitt utgangspunkt er at skillet mellom det gode og det onde er meningsfullt. Jeg har ingen teologisk utdannelse, men evner å skille mellom rett og galt. Jeg kan sikkert som alle andre bli bedre til det. Jeg tror det er en mening med hvordan hvert menneske er skapt og at Gud har en plan for oss.
Når noen ikke ser at deres holdninger og at deres stemmer er med å gjøre andres liv vanskeligere, tenker jeg at noe har gått galt. Årsaken må være at noen ikke ser bjelken i sitt eget øye. Resultatet er at andres liv blir vanskeligere.

Derimot tenker jeg at menneskene heldigvis ikke er skapt helt like. Noen trives godt innenfor en heterofil ramme med den kjønnsidentitet og det kjønnsutrykk samfunnet har tildelt dem basert på hva jordmoren sa når man ble født. Andre befinner seg andre steder på skalaen hva gjelder legning, kjønnsidentitet eller kjønnsutrykk enn cispersoner som Ottosen.

Stigmatiserende?
Jeg forstår at en som har en slik jobb som Ottosen, bruker arbeidstiden sin på å skrive innlegg om andre menneskers liv. Han slipper jo å leve deres liv. Det er stigmatiserende å hevde at noen personer, for eksempel transpersoner, representerer noe avvikende. Og ja, det er med å redusere menneskeverdet fra disse.

Jeg vil ikke bagatellisere faren for at Ottosens språkbruk oppfattes krenkende. Han vokter seg jo ikke for å bruke skillet mellom majoritetsbefolkningen, og oss som ikke er helt som Ottosen – eller mellom det onde og det gode – til å gradere mennesker. Selv om han sier at ”Selv tror jeg imidlertid at et kristent syn på menneskeverdet unngår dette. For vår verdi knyttes ikke til egenskaper, men til det faktum at ethvert menneske er skapt og elsket av Gud.”

Det skulle bare mangle. Jeg forstår det er vanskelig å være en konservativ kristen og oppleve at samfunnet nå tolererer avvikere som meg. Heldigvis er det ikke Ottosen, men Vårherre som til slutt vil dømme.

”I feil kropp”
Vårt Land hadde en artikkel for noen år siden da den første sesongen av ”Født i feil kropp” ble sendt. VL forsøkte å lokke blant annet Ottosen og andre konservative kristne til å si noe stygt om dette, under overskriften ”Hvor står Anna 8 år etisk?”. Forstår at han den gang ikke hadde særlig lyst til å uttale seg. Om det skyldes at folk som så Anna 8 år på fjernsyn, likte å se en unge som var lykkelig med sin egen kjønnsidentitet, eller om det ikke ville tatt seg pent ut å si noe om livet til et barn, det skal jeg ikke spekulere i.

Ingen kjønnsvariant er å betrakte som feil eller sykelig. Det er et rimelig ståsted. Jeg kan forresten fortelle at jeg de siste 20 år har møtt over et par hundre transpersoner i en sosial setting. Lykkeligst blant dem er alle som kan leve åpent som den personen de er med den kjønnsidentitet eller det kjønnsutrykk som de ønsker.  Og spesielt når det gjelder barn som transer, så er det forskning som viser at dersom barnet får leve ut den kjønnsidentitet eller det kjønnsutrykk barnet opplever som det rette, så har disse barna det minst like bra som alle andre barn.

Når det gjelder helsevesenets behandling av transkjønnede, så betyr det ikke at helsevesenet mener at ”noe er feil eller sykt – og så forsøker å gi relevant behandling”. Helsevesenet må nemlig ha en diagnose for å kunne behandle mennesker.  Uten at pasienten passerer det trange nåløyet, diagnosen transseksuell, så vil man ikke få medisinsk eller kirurgisk behandling.

Intimkirurgi
Når det gjelder kirurgi for mennesker med usikre eller flertydige kjønnsorganer, så har medisinen en stygg historie. Man har operert friske barn, fordi man har vært redd for stigmatisering av barnet. De fleste har blitt operert til jenter, fordi dette har vært enklere og billigere kirurgisk, og selve operasjonen blir som regel mer vellykket om det å lage et kvinnelig, fremfor et mannlig, kjønnsorgan, er målet.  Men når disse barna vokser opp, er sjansen stor for at barnet slettes ikke identifiserer seg som jente.  Derfor er det bedre å la barna vokse opp, og heller legge arbeid i å skape forståelse i barnets miljø, fremfor gjøre et irreversibelt kirurgisk inngrep.

Jeg tror det er lett å komme unna begrepene normalt og friskt, avvikende og sykt. Det er bare å ikke karakterisere andre mennesker som det. Kjønn av alle slag er heldigvis et berikende mangfold ved Guds skaperverk. Jeg vil minne om at Ottosens meningsfeller i USA opptrer svært ukristelig mot sine egne barn. Transpersoner som kommer ut kastes nemlig ofte ut av sine foreldre, og er svært overrepresenterte blant hjemløse i USA.

Og det finnes flere kjønn enn 2, Ottosen. I motsetning til deg har jeg som sagt møtt de fleste varianter. Og kjønn har mange dimensjoner: biologisk, juridisk, sosialt. Og det finnes både kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk.

Til mann og kvinne skapte han dem
”Til mann og kvinne skapte han dem.” Dette stemmer jo perfekt for meg, og for alle andre varianter av transpersoner. Enten man er som meg, som nå lever et godt liv der det at jeg er en transperson med både et mannlig og et kvinnelig kjønnsuttrykk. Eller man ikke passer inn som det kjønn samfunnet tildelte deg ved fødselen.  Nå skal jeg sitere Espen Esther Benestad Pirelli: ”Da jeg ble født og de sa det ble en gutt, var det i beste fall en missforståelse.”

Kjønn har nemlig med hvordan vi selv oppfatter det, ikke hvordan Ottosen oppfatter det. Jeg kastet bort 30 år med skuespill. Nå lever jeg et godt liv både som mann for det meste av tiden, og lever like godt som kvinne når jeg ønsker det. På grunn av mine egne erfaringer og mitt levde liv, er det jeg ber om at det skal være åpenhet for å leve slik man er. Fra kristent hold har vi "avvikere" opplevd mye stygt og blitt påført mye smerte, skam og synd. Hvor kristent er det?

Selv om Ottosen i kommentarfeltet til sitt innlegg skriver: "Og da tror jeg det er viktig. Jeg har ingen grunn til å tro at det å være transpersoner vil bli en trend, og du skal lese det jeg skriver vrangvillig for å synes at et slikt spørsmål er særlig relevant."

Men jeg tror han er redd det skal bli en trend at flere og flere transpersoner nekter å være usynlige lenger.

søndag, januar 22, 2017

Dagen derpå etter min store "Kom-ut"-fest.

Har brukt like mye tid på å rydde opp på lokalet i dag, som selve festen varte. Fikk en særdeles hyggelig telefon fra moren til kammeraten min som ringte for å gratulere meg underveis i ryddingen, det satte jeg stor pris på. Men selv om ryddingen tok tid var det verdt hvert minutt. Jeg hadde ikke klart å bli ferdig uten god hjelp fra F, D, og J.

For å oppsummere så var festen et av mitt livs fineste øyeblikk. 50 gjester, der mange aldri har sett meg i mitt kvinneutrykk var der. Alle likte øllet jeg hadde brygget, ikke en flaske igjen etter festen. Men selv var jeg helt edru for jeg ville huske hvert øyeblikk. Jeg hadde ikke helt regnet med alle presangene jeg fikk, for ikke å snakke om en haug med taler. Sminken min var ikke helt vannfast for å si det sånn. Jeg tror alle syntes det var moro å være på en fest med så mye forskjellige folk. Å få til en sånn fest hadde ikke vært mulig uten særdeles sterk innsats fra T og fra F, som også ryddet og vasket opp under festen, noe jeg er svært så taknemlig for.

Det er sikkert mange som synes det er sprøtt å holde en "kom-ut"-fest, men det er mange grunner til å gjøre det. Det er en god unnskylding for å ha en fest. Jeg syntes også det var god grunn til å markere at livet utenfor skapet har begynt. Det handler egentlig ikke om å komme ut av skapet, men at jeg nå lever åpent med mitt andre kjønnsutrykk. Og det er enda mange som ikke hadde truffet meg i mitt kvinneutrykk. Det var gledelig at blant gjestene var mine søsken, tante og onkel, kusine , venner fra ungdomstiden i bygda, venner fra studietiden, kamerater fra tiden i tidligere arbeidsplass, rollespillnerder, flere naboer fra den lille grenda mi jeg bor i, enda flere nerder og bibliotekarer, min andre bestekamerat O, gode venniner som B, A og N. Kort sagt bare folk jeg setter stor pris på. Ikke minst tror jeg at gjestene satte pris på at det var mange transpersoner i lokalet, av alle typer, det tror jeg alle syntes var interesant og spennende. P tok en Giorigansk folkesang for oss. Og så suppa jeg hadde brukt flere dager på, ble spist i store mengder. Tegningen her er tegnet av S, som var kveldens yngste deltaker. Og fordi jeg kjørte hjem flere fest deltakere fra Oslo, var jeg ikke i seng før kl. 5 i dag tidlig.

Det har gått 6 måneder siden jeg bestemte meg for å komme ut. Selv om store deler av vennekretsen og familie har visst, har så godt som ingen som bor øst for Glomma visst. Slik har jeg valgt å ha det til nå. Men på et tidspunkt ble skapet for trangt, det er mye bedre å stå på utsiden av skapet og finne seg et fint antrekk. Det er ennå folk jeg liker som jeg burde snakket med om det, men tiden og tilfeldighetene har gjort at tiden ikke helt har strukket til.

Nå blir ting stort sett som før. Eirik går på jobben og vil leve og holde på med alt han liker, de aller fleste dager. Elin vil være framme kanskje 30 dager eller kvelder i året. Og sannsyligheten vil være større om jeg er invitert på fest for at Elin kommer.