mandag, november 21, 2011

Det er lett å si: Halleluja! Men å gjøre det derimot...", sier Fleksnes.

Mitt største idol er Fleksnes.

Fleksnes er en fantastisk rollekarakter, den brautende og selvgode "kraftig byggede" ur-Nordmannen som tør å si høyt det det fleste nok tenker inne i seg. Slik vil jeg også gjerne være. Uansett hvor ubehagelig eller hverdagslig en situasjon er, så skulle jeg ønske jeg klarte å være som Fleksnes langt oftere.

De som kjenner meg godt vet nok at det bor en liten Fleksnes i meg. Men det er problemet med Fleksnesen i meg, han tør bare komme ut når jeg er blant venner. Og det er ikke alle som liker han like godt heller, særlig fordi han er en stor Fleksnes som høres godt i de fleste lokaler.

Det jeg skulle ønske, var at jeg klarte å være mer som Fleksnes blant folk jeg ikke kjenner. I køen på Kiwi, når naboen ikke hilser på meg lenger, når jeg blir lurt, når jeg går i baret og når sola skinner. Problemet er vel at jeg har en viss oppdragelse, og den såkalte folkeskikken har fått for skikk på meg.

Neste gang en person over 60 år ber meg bruke innestemmen, heller jeg ølglasset hans over hodet hans. Etter at jeg har bedt han dra til Helvete.

Oppdatering 1. desember:

Er litt sur over å ha fått alt for god oppdragelse, takk faen skal dere ha Mor og Far.

Denne gangen mottok jeg overhøvling fra svensk bussjåfør. Med hårbøyle(!) i håret, brukte og kjeftet han på meg fordi jeg hadde stått i mørket på bussholdeplassen med en sigarett i hånda, og mens dagens preken ble gjennomført sto han med buss-ræva langt uti Fetveien så køen bak han vokste. Og dette på tross av at han var så forsinket, at jeg måtte vente en halv time på lokaltoget på Lillestrøm stasjon.

Og forsettet mitt om å bli mer som Fleksnes overfor fremmede mennesker, det gikk opp i røyk.