onsdag, oktober 07, 2009

Et Norge i krig

En ting er helt sikkert, annethvert år siden 11. september 2001 har jeg angret på at jeg ikke har stemt partiet Rødt. Jeg har aldri vært i nærheten av å stemme på partiet, fordi Rødt er det partiet med det mest urealistiske partiprogrammet og politikk, bortsett fra Fremskrittspartiet da.

Men Rødt er det eneste partiet som tør å fortell oss sannheten på et område. Landet mitt er i krig, noe andre partier og media ikke forteller oss. Siden 11. september har Norge ført krig i både Irak (vi trakk oss fra okupasjonsstyrkene når de Rødgrønne vant valget første gang i 2005) og i Afghanistan. Der fører vi krig om Talibanstyrker og andre, og ikke minst mot sivilbefolkningen, som ikke har det stort bedre nå enn under Talibanregimet. Vi var også med på krigen i det tidligere Jugoslavia, når NATO bombet mål i det såkalte "Rest-Jugoslavia"

Det verste med fortielsen fra politikere og media medfører dessverre to negative konsekvenser:

1) Det foregår i dag nesten ingen debatt om vår deltagelse i krigføringen i Afghanistan i media eller i politikken. Velgerne får skjelden høre hva vi egentlig gjør der nede, og det er ingen debatt om vi burde få de modige menn og kvinner som tjenestegjør der nede hjem. Under høstens valgkamp ble ikke vår "deltakelse" nevnt med et ord av noen toneangivende politikere.

2) Det er et svik mot de som tjenestegjør der nede at de ikke får den støtte og anerkjennelse de burde fått. Når politikerne ber dem om å reise ned dit for å tjene landet sitt i en krig (unnskyld, "utenlandsopperasjoner" heter det visst nå), skulle det bare mangle at ikke de samme politikerne behandler mannskapene i våre styrker som helter som faktisk har kjempet i en krig.

Men dette føyer seg vel inn i den vanlige norske tradisjonen, de som har risikert mest for landet vårt, er også de som går fortest i glemmeboka hos myndigheter og media, som krigsseilerne og nordsjødykkerne.