tirsdag, april 14, 2009

Tid er penger - en smakebit fra boka Uteliv

Oktober 2008, i stedet for å ta bussen hjem denne fredags ettermiddagen går jeg over Grünerløkka mot sentrum. Lønna har kommet inn på konto, jeg føler meg rik. Jeg krysser Akerselva i Storgata, under meg langes det hasj allerede, selv nå midt på ettermiddagen. Et par hundre meter senere, utenfor narvesenkiosken i krysset mot Brugata, står det en fyr med strikkelue på og flere ERLIKOSLO i hånda. Han virker av en eller annen grunn kjent. Jeg spør: «Kan jeg få kjøpe et blad av deg?» Jeg legger bladet i posen min, så skilles våre veier.

Mars 2009, klokka er halv ti om kvelden, og jeg ser han igjen. Han står utenfor Oslo S, og lener seg mot skiltet utenfor rotunde-inngangen der broene fra Galleri Oslo og Oslo City møtes. Det er lenge siden siste nummer av =Oslo kom ut, og han står der med en kopp og ber om penger fra forbipasserende. Et utgangspunkt ganske forskjellig fra mitt eget. Han heter Roger.

Jeg er i fast jobb, jeg tjener en helt OK lønn, jeg har bolig, jeg er gift og jeg har luksusen av å eie en hytte på hjemstedet mitt. Jeg har utdanning, betaler skatt, har lån i banken, betaler regningene mine, fyller ut selvangivelsen og annethvert år gjør jeg borgerplikten unna. I lommeboka ligger bankkortet mitt med bilde på, viser jeg det frem til noen tar de det for gitt at jeg er meg. Når jeg setter meg på bussen bruker jeg månedskortet mitt eller betaler billett om jeg skal ut av byen. Av og til engasjerer jeg meg om noe opptar meg, og skriver et leserinnlegg til en avis, eller blogger. Jeg bruker mobiltelefonen når jeg skal ha tak i noen, ellers blir det en del epost og internett. Jeg benytter meg med jevne mellomrom av alle slags kulturtilbud: konserter, kino, teater, går på biblioteket. Med andre ord er jeg en ganske gjennomsnittelig nordmann. Jeg er fornøyd med tilværelsen og føler at jeg får delta i samfunnet vårt.

Dette er utgangspunktet mitt for å intervjue noen for denne boka. Å gi noen mulighet til å på like vilkår få delta i et samfunn, det er demokrati i praksis tenker jeg. Men i hvilken grad får vår mann utenfor Oslo S muligheten til det?

1 kommentar:

Grete sa...

Kanskje noen opplever at det ligger en frihet i det å ikke eie hus, hytte, bil og penger nok til luksus og underholdning. Jeg vet ikke. Men kanskje vi ikke skulle ta det for gitt at vi har det så mye bedre enn de som eier lite.